6 lærdommer jeg tar med meg fra Jon Reichelt

På vei hjem fra en helgetur på hytta hørte en kamerat og jeg på foredrag med Jon Reichelt, en psykiater som har jobbet med eliten av soldater i Norge og som har vært leder for hele saniteten. Han nevner at det er mennesker som er hans lidenskap, og jeg kjenner meg igjen.

Under er de 6 viktigste lærdommene jeg tok med meg fra samtalene han hadde i podcastene Fryktløs av Hammersmark, Et øyeblikk – en evighet og av Bertrand.

1. Det er ok, noe de fleste er, å være middels

2. Følelser er katalysatoren for endring

3. Læring skjer utenfor komfortsonene

4. Sette pris på reisen til målet

5. Slapp av og ta deg sammen

6. Prestasjon er også viktig

1. Det er ok, noe de fleste er, å være middels

Mange av oss føler oss presset til å være bedre enn gjennomsnittet, enten det er i karrieren, forhold eller personlige prestasjoner. Det er helt akseptabelt å være gjennomsnittlig, og man kan trives og oppnå suksess selv om man ikke skiller seg ut på en eksepsjonell måte. I de nevnte podcastene snakkes det om 'Jack of all trades, master of none', noe jeg kan kjenne meg igjen i.

Vi trenger de som er best, som står på pallen som ledende innen forskning på for eksempel kreft. De som har en særskilt egenskap som gjør at de skinner på det området. Men poenget med denne artikkelen er å være realistisk og erkjenne at det er helt ok å være middels til middels +.

Selv har jeg gjort det ganske bra på skolen opp gjennom årene, men når jeg sammenligner meg med andre innen min profesjon, er jeg fortsatt bare middels eller middels+. Mine treningsprestasjoner (selv om jeg trener hver dag) er middels+. Jeg løper ok, sykler ok, går ok på ski og klatrer ok, men det er ikke noe elitenivå på prestasjonene. Jeg kan løpe relativt langt, men det er ikke noe elite nivå sett i forhold til ultraløperne.

Det er akkurat passe middels (etter min oppfatning). Jeg er helt sikkert en helt middels pappa også (selv om det står "verdens beste pappa" på koppen min).

Arbeiderpartiet frontet i år en kampanje om å hjelpe "folk flest", som mest sannsynlig er deg og meg. Det kan diskuteres i hvilken grad dette traff, men prinsippet er at normalfordelingen tilsier at de aller fleste er rundt midten.

Mediokritet er ikke det samme som middels

Når det er sagt, krever det jo en del å være på midten. Å være gjennomsnittlig betyr ikke å slå seg til ro med mediokritet, men heller å akseptere og verdsette egne evner og ressurser. Det handler om å gjøre sitt beste ut fra egne forutsetninger og ikke føle seg utilstrekkelig fordi man ikke alltid når de ekstreme standardene samfunnet eller man selv har satt.

Det er en oppfordring til å sette realistiske mål, fokusere på personlig vekst og finne tilfredshet i egne prestasjoner, uavhengig av hvordan de sammenlignes med andres. Det handler om å finne balansen mellom å streve etter mål og samtidig opprettholde mental og emosjonell velvære.

Det er en erkjennelse av at suksess ikke alltid må måles i ekstreme prestasjoner, men heller i evnen til å trives, lære og vokse gjennom livets forskjellige utfordringer.

Denne tilnærmingen tror jeg er mer bærekraftig over tid og gir rom for forbedring uten å sette urimelige standarder. På denne måten blir livet ikke bare en streben etter suksess og jaget etter å gjøre det bedre, men en reise preget av balanse, realisme og selvinnsikt, som til slutt kan gi dypere tilfredshet og glede i hverdagen.

2. Følelser er katalysatoren for endring

I vår hektiske hverdag er det å skape kontraster nøkkelen til å forstå hva som virkelig betyr noe. Kontrasten mellom øyeblikkene av glede og utfordringer gir perspektiv i hverdagen.

Det er gjennom motsetninger at vi virkelig kan sette pris på det positive og identifisere områder for forbedring. Følelser fungerer som drivstoff for endring, selv om vi som mennesker ikke er særlig lystne på endring.

Å anerkjenne og håndtere følelser som usikkerhet, frykt og tvil er avgjørende for personlig vekst. De fungerer som katalysatorer for endring, selv når vi helst vil holde fast ved det kjente.

Å utforske og forstå disse følelsene kan være nøkkelen til å nå sitt fulle potensiale. Legg merke til dine egne forventninger, ikke andres, og hva du med dine forutsetninger kan få til.

Når det gjelder forbedringer, er målestokken du bør bruke, deg selv. Sammenlign din fremgang med den personen du var i går, ikke med andre. Den beste måten å måle suksess på er å se på den forbedrede versjonen av deg selv. Dette skaper en sunn og bærekraftig motivasjon som ikke er avhengig av ytre påvirkninger.

3. Læring skjer utenfor komfortsonene

I det første innlegget jeg delte, snakket jeg ironisk om komfortsonen. Sonen hvor alt er trygt og alt er kjent. Dessverre tror jeg at den beste læringen skjer utenfor komfortsonen, og å være åpen for nye ideer og perspektiver er avgjørende. En annen forutsetning for læring er også villigheten til å lære.

Det må være et ønske om å lære noe nytt, utfordre seg selv og prestere best mulig basert på egne forutsetninger. Og hvis utfordringer dukker opp (som de alltid gjør), strekk ut en hånd. Det å takle alle livets utfordringer alene er vanskelig. Samhold og fellesskap er nøkkelen til å håndtere livets prøvelser.

Å være åpen for andre mennesker gir ikke bare støtte, men gir også rom for vekst gjennom ulike perspektiver og erfaringsdeling.

4. Sette pris på reisen til målet

Mestringsorientering, hvor man vurderer seg selv basert på innsatsen, ikke bare prestasjonen, er avgjørende. Å være mestringsorientert gir rom for å nyte reisen, være mindre stresset og ta seg selv mindre høytidelig. Livet er en reise, ikke bare et mål, noe som skal overleves eller et sett med punkter på et kart som vi skal være innom.

Livet blir meningsfullt når vi finner balanse mellom kontraster, aksepterer egne begrensninger og setter pris på at reisen er nødvendig for å nå målet. Gjennom denne tilnærmingen kan vi skape et liv som er både tilfredsstillende og meningsfullt.

En annen ting han nevner er evnen til å være takknemlig for det vi har og har oppnådd, i stedet for å fokusere på det negative. En positiv innstilling og takknemlighet kan skape en mer givende tilværelse.

5. Slapp av og ta deg sammen

Jon Reichelt snakker om dette begrepet i alle podcastene jeg har hørt. Jeg liker begrepet og forklaringen bak det. Å takle utfordringer krever en to-trinns tilnærming: slapp av og deretter ta deg sammen. Reflekter og få kontroll på situasjonen før du handler, før du løser oppgaven.

Å anerkjenne både egne og andres prestasjoner er viktig. Det som virker, virker, selv om vi ikke alltid forstår hvorfor. Å fokusere på bevisene i resultatene gir et klart bilde av suksess.

6. Prestasjon er også viktig

Avslutningsvis vil jeg si at vi ikke må glemme at prestasjon også er viktig. Det hjelper lite å legge ned maksimal innsats uten å oppnå noe. Det blir som å spille fotball i gymmen hvor man løper rundt hele tiden, men er aldri i kontakt med ballen, eller å møte opp på et talentshow fordi man elsker å synge, men har stort potensiale for å bli bedre.

Poenget med artikkelen er å bli mer bevisst våre egne holdninger til vår reise, hvem vi sammenligner oss med og hva vi fokuserer på når vi ønsker å bli bedre. Og det er kanskje det vanskeligste; å se oss selv.

Middels er også en plass
Men du må fortsatt gi gass
For læringen utenfor komfortsonen skjer
Mens følelsene i kroppen seg brer

Målestokken er deg
Ikke kameraten din, sjefen eller jeg
Den du var i går
Er den du slår

Slapp av, ta deg sammen
Ikke prøv å temme flammen
Hvis du står fast i et hull
Er det å fortsette og grave bare tull

Når du igjen er klar
Innsatsen deg videre på reisen tar
Sette pris på reisen vi må
Men ikke glem at prestasjonen må holde et viss nivå